Feberfantasier

Jada, her sitter jeg. Ikke sjans til å få en blund på øyet. Ibuxen er spist opp for lenge siden, colaen har gått ned på høykant sammen med te'en, men likevel svetter og fryser jeg som en gris. Ikke snakk om at denne kroppen har tenkt seg til å slappe av med det første. Altså, jeg har nok meg selv og takke, grunnet diverse renning rundt i skauen natt til lørdag, men som jeg sier; "vi ska nå itj hæng åss opp ti detalja da!"

Så, dum som er er når jeg er syk, presterte jeg å snuble over et blogginnlegg om ånder, såkallte hjelpere og andre paranormale ting. Slikt gjør meg dødsredd. Så redd at jeg må sette på alle lys, høy musikk og tulle meg inn i sånn ca sju dyner, bare for at jeg ikke skal falle død om på sekundet. Ifølge folk som forstår seg på det, har alle mennesker minst en hjelper, gjerne flere. En hjelper er en slags ånd som følger deg rundt. Hjelperen er ofte av motsatt kjønn (det gjør meg enda reddere, da jeg for tiden har store problemer med å se for meg et individ med utovertiss som noensinne vil gjøre meg noe godt). Innlegget jeg leste beskrev en situasjon der ei jente faktisk så hjelperen sin, og kontakta ei såkallt klarsynt ei, som kunne fortelle at det var to menn i rommet, men de ville henne bare godt da.

Hjelp, står det en kar å glor på meg akkurat nå? Her jeg sitter å kiker meg redd rundt i rommet på leting etter et flyvende hode. Jeg liker ikke den tanken i det hele tatt!

Jeg har alltid vært fascinert (eller fashinert som det også kalles) av det utenomjordiske. Som barn kan jeg huske vi tegnet sirkler på ark, skrev "ja" og "nei", og messet "Ånd, ånd, er du her?" til et glass vi hadde plasser på arket, mens vi satt i bekmørket og holdt hender. Hver eneste gang flyttet glasset seg til ja, og vi satte igang med spørsmålene våre. "Blir jeg gift?", "Blir jeg rik?" og "kommer jeg til å få hest av mamma til bursdag i år?" var gjengangerne. I ettertid har jeg lest om dette og funnet ut at det heter Quija, og at man egentlig skal ofre både blod og mer til ved skjæring i seg selv med en sølvdolk for å få kontakt, og har man først oppnådd kontakt må man for alt i verden ikke finne på å spørre om ting som rikdom, kjærlighet også videre... Gjør man det vil man lett kunne bli besatt av en ond ånd som tar kontroll over kroppen din. Jeg kjenner jeg blir småredd av å tenke på det, i og med at det jækla glasset flyttet seg (og fortalte at jeg skulle bli gift med en fyr med navn Jarle), men jeg har nok en sterke mistanke om at det var søskenbarnet mitt som stod bak hele opplegget. Min mistanke grunner jeg med den gangen glasset plutselig begynte å fly rett i hodet på meg (muligens kastet).

Uansett, er ikke dette skummelt og rart å tenke på? Jeg tror ikke vi er alene i denne verden og jeg har ikke problemer med å tro at det finnes mye mer mellom himmel og jord enn vi tør tenke på. Jeg sverger på at tomta bortenfor nabohuset spøker. Huset som stod der brant ned i høstferien og nå er hele opplegget fjerna, grunnmur og alt, men likevel hører jeg bankelyder oppi det lille skoholtet ved siden av der huset stod. Hva bankinga skal være godt for vet sannelig ikke jeg. Kanskje hjelperen min prøver å fortelle meg at å spille bongotrommer i ly av nattemørket er mitt kall her i livet?

Nei, vet du hva, skal jeg ha sjans til å få en blund på øyet er jeg simpelthen nødt til å se på Lars Monsens sine nrk-sendinger. Igjen.

Ha en spøkefull natt!