Sterkt og svakt - på en og samme gang.

Fikk ny bloggoppgave her på tirsdagen var det vel.

"Finn et innlegg som interesserer/provoserer deg og skrive et tilsvar/motinnlegg på din egen blogg"

Jeg startet med å scrolle litt gjennom de faste bloggene jeg leser. Ida Wullf, Linnea, Christopher Storm osv... Jeg fant ikke en eneste ting som ga meg noe som hellst inspirasjon til å skrive et eneste ord. Det var da det gikk opp for meg... Det eneste som får meg til å skrive så blekket spruter (eller så tastene hopper av, alt-knappen min er sporløst forsvunnet) er ting som provoserer meg. Dyremishandling, kollektivtrafikken i Trøndelag, bilettservice.no, sossegutter og techno/trance. I en samtale med Marius minnet han på meg en blogg jeg hadde vist han en gang i en fjern fortid. Bloggen har desverre fått passord-sperre, så bare inviterte lesere kan se, men den linken som lå ut på det spesielle innlegget er fremdeles å oppdrive.


Før du går inn på den, skal jeg advare deg noe helt sykt. Bildene du vil se er noe så sinnsykt støtende, at jeg ikke vet om jeg i det hele tatt burde vise noe slikt i et skolefaglig blogginnlegg. Ikke spis mens du ser på den. Liker du ikke blod, ikke en gang tenk på å la musa nærme seg linken. Er du kvalm, la vær. Har du unger rundt deg, ikke trykk. Og sist men ikke minst, er du i det hele tatt i nærheten av å være et nogen lunde normalt menneske, ikke gå innpå linken med mindre du er forberedt på å se noe av det verste du noen gang vi se i hele ditt liv. (du må ikke se for å lese videre)

http://www.documentingreality.com/forum/f10/some-emo-girl-needs-serious-help-11192/



Egentlig provoserer det ikke. Jeg blir bare helt satt ut. Fullstendig. Hva sier man om slikt. "åååh, emoa azzhh, dæm e så teit å uut" er definitivt ikke en av dem. Hva i huleste får den jenta til å gjøre slikt mot seg? Hva får mennesker til å legge ut bildene på nett og være helt careface (i mangel på et bedre uttrykk) om det og bare skrive "emooo-giiiirl - need some serios heelp!", i stedet for å gjøre noe med det? Jenta skjærer seg med en så kirurgisk perfekt presisjon at jeg skjelver i joggebuksa her jeg sitter. Akkurat nok til at hun ikke faller død om på stedet. Og hun tar bilder av det. Hva i huleste har et menneske måtte gå gjennom for å gå så langt som å gjøre så, unnskyld uttrykket, helt for jævlige ting mot seg selv? Hvem driver et menneske til å gjøre slikt?

Nå skal jeg være helt ærlig og rå. Blir du provosert så kan du jo bare skrive et provosert innlegg om meg på din egen blogg, jeg blir smigret. Først skal jeg selfølgelig legge skylda på samfunnet, for i bunn og grunn er det jo faktisk vi, vi som ikke bryr oss om andre som er grunnen. Vi som slenger stygge bemerkninger om folk som ikke er lik oss selv, folk som tør være seg selv og alt det andre vi drømmer om å selv være. Den er grei.

MEN, det er IKKE noen unnskyldning for å skjære seg opp på den måten, og ta bilder for å oppmerksomhet, et skrik om hjelp. Har du hørt om Immaculée Ilibagiza? Tutsi-jenta som under krigen i Rwanda opplevde å få hele familien drept og lemlestet av hutuer og måtte gjemme seg på et halvannen kvadratmeter stort bad, innelåst i tre måneder, sammen med sju andre, for å redde sitt eget liv? Jenta som TILGAV den ene hutuen som torturete den nærmeste familien til Immaculée på verst tenkelig vis? Hun opplevde det verst tenkelige, men hun satte seg aldeles ikke ned for å dø, eller for å kutte seg selv som et skrik om hjelp. Hun fortsatte å kjempe og hun fant nok styrke inni seg selv til å tilgi den største grunnen til all dritten i sitt eget liv. Respekten jeg har for Immaculée Ilibagiza er så stor og dyp, at jeg ikke finner adjektiv gode nok.

Så, vi skal ikke kutte oss når vi har det som verst. Vi skal ikke la folk få tråkke på oss, og la de slenge dritt og gjøre all slags jævelskap mot oss. Vi kan ikke gjøre som den jenta i linken, vi kan ikke være så svak. Jeg skjønner at hun må ha opplevd mye, men det hjelper ikke! Vi har ikke råd til å la folk få bestemme over våre egne liv. Vi har bare ett. Jeg veit jeg kjører klisje, men det er en grunn til at klisjeer blir klisjeer. De blir gjentatt og gjentatt fordi de funker så bra som de gjør.


Min konklusjon av dette utbruddet er at vi skal ikke la oss synke så lavt. Vi skal ikke være så svake som jenta i linken, enten det er snakk om store nasjonale kriger eller den ignorante dritten i klassen som digger å slenge dritt til deg. Vi har ett liv, ikke skjær det av deg!