Sterkt og svakt - på en og samme gang.

Fikk ny bloggoppgave her på tirsdagen var det vel.

"Finn et innlegg som interesserer/provoserer deg og skrive et tilsvar/motinnlegg på din egen blogg"

Jeg startet med å scrolle litt gjennom de faste bloggene jeg leser. Ida Wullf, Linnea, Christopher Storm osv... Jeg fant ikke en eneste ting som ga meg noe som hellst inspirasjon til å skrive et eneste ord. Det var da det gikk opp for meg... Det eneste som får meg til å skrive så blekket spruter (eller så tastene hopper av, alt-knappen min er sporløst forsvunnet) er ting som provoserer meg. Dyremishandling, kollektivtrafikken i Trøndelag, bilettservice.no, sossegutter og techno/trance. I en samtale med Marius minnet han på meg en blogg jeg hadde vist han en gang i en fjern fortid. Bloggen har desverre fått passord-sperre, så bare inviterte lesere kan se, men den linken som lå ut på det spesielle innlegget er fremdeles å oppdrive.


Før du går inn på den, skal jeg advare deg noe helt sykt. Bildene du vil se er noe så sinnsykt støtende, at jeg ikke vet om jeg i det hele tatt burde vise noe slikt i et skolefaglig blogginnlegg. Ikke spis mens du ser på den. Liker du ikke blod, ikke en gang tenk på å la musa nærme seg linken. Er du kvalm, la vær. Har du unger rundt deg, ikke trykk. Og sist men ikke minst, er du i det hele tatt i nærheten av å være et nogen lunde normalt menneske, ikke gå innpå linken med mindre du er forberedt på å se noe av det verste du noen gang vi se i hele ditt liv. (du må ikke se for å lese videre)

http://www.documentingreality.com/forum/f10/some-emo-girl-needs-serious-help-11192/



Egentlig provoserer det ikke. Jeg blir bare helt satt ut. Fullstendig. Hva sier man om slikt. "åååh, emoa azzhh, dæm e så teit å uut" er definitivt ikke en av dem. Hva i huleste får den jenta til å gjøre slikt mot seg? Hva får mennesker til å legge ut bildene på nett og være helt careface (i mangel på et bedre uttrykk) om det og bare skrive "emooo-giiiirl - need some serios heelp!", i stedet for å gjøre noe med det? Jenta skjærer seg med en så kirurgisk perfekt presisjon at jeg skjelver i joggebuksa her jeg sitter. Akkurat nok til at hun ikke faller død om på stedet. Og hun tar bilder av det. Hva i huleste har et menneske måtte gå gjennom for å gå så langt som å gjøre så, unnskyld uttrykket, helt for jævlige ting mot seg selv? Hvem driver et menneske til å gjøre slikt?

Nå skal jeg være helt ærlig og rå. Blir du provosert så kan du jo bare skrive et provosert innlegg om meg på din egen blogg, jeg blir smigret. Først skal jeg selfølgelig legge skylda på samfunnet, for i bunn og grunn er det jo faktisk vi, vi som ikke bryr oss om andre som er grunnen. Vi som slenger stygge bemerkninger om folk som ikke er lik oss selv, folk som tør være seg selv og alt det andre vi drømmer om å selv være. Den er grei.

MEN, det er IKKE noen unnskyldning for å skjære seg opp på den måten, og ta bilder for å oppmerksomhet, et skrik om hjelp. Har du hørt om Immaculée Ilibagiza? Tutsi-jenta som under krigen i Rwanda opplevde å få hele familien drept og lemlestet av hutuer og måtte gjemme seg på et halvannen kvadratmeter stort bad, innelåst i tre måneder, sammen med sju andre, for å redde sitt eget liv? Jenta som TILGAV den ene hutuen som torturete den nærmeste familien til Immaculée på verst tenkelig vis? Hun opplevde det verst tenkelige, men hun satte seg aldeles ikke ned for å dø, eller for å kutte seg selv som et skrik om hjelp. Hun fortsatte å kjempe og hun fant nok styrke inni seg selv til å tilgi den største grunnen til all dritten i sitt eget liv. Respekten jeg har for Immaculée Ilibagiza er så stor og dyp, at jeg ikke finner adjektiv gode nok.

Så, vi skal ikke kutte oss når vi har det som verst. Vi skal ikke la folk få tråkke på oss, og la de slenge dritt og gjøre all slags jævelskap mot oss. Vi kan ikke gjøre som den jenta i linken, vi kan ikke være så svak. Jeg skjønner at hun må ha opplevd mye, men det hjelper ikke! Vi har ikke råd til å la folk få bestemme over våre egne liv. Vi har bare ett. Jeg veit jeg kjører klisje, men det er en grunn til at klisjeer blir klisjeer. De blir gjentatt og gjentatt fordi de funker så bra som de gjør.


Min konklusjon av dette utbruddet er at vi skal ikke la oss synke så lavt. Vi skal ikke være så svake som jenta i linken, enten det er snakk om store nasjonale kriger eller den ignorante dritten i klassen som digger å slenge dritt til deg. Vi har ett liv, ikke skjær det av deg!

Feberfantasier

Jada, her sitter jeg. Ikke sjans til å få en blund på øyet. Ibuxen er spist opp for lenge siden, colaen har gått ned på høykant sammen med te'en, men likevel svetter og fryser jeg som en gris. Ikke snakk om at denne kroppen har tenkt seg til å slappe av med det første. Altså, jeg har nok meg selv og takke, grunnet diverse renning rundt i skauen natt til lørdag, men som jeg sier; "vi ska nå itj hæng åss opp ti detalja da!"

Så, dum som er er når jeg er syk, presterte jeg å snuble over et blogginnlegg om ånder, såkallte hjelpere og andre paranormale ting. Slikt gjør meg dødsredd. Så redd at jeg må sette på alle lys, høy musikk og tulle meg inn i sånn ca sju dyner, bare for at jeg ikke skal falle død om på sekundet. Ifølge folk som forstår seg på det, har alle mennesker minst en hjelper, gjerne flere. En hjelper er en slags ånd som følger deg rundt. Hjelperen er ofte av motsatt kjønn (det gjør meg enda reddere, da jeg for tiden har store problemer med å se for meg et individ med utovertiss som noensinne vil gjøre meg noe godt). Innlegget jeg leste beskrev en situasjon der ei jente faktisk så hjelperen sin, og kontakta ei såkallt klarsynt ei, som kunne fortelle at det var to menn i rommet, men de ville henne bare godt da.

Hjelp, står det en kar å glor på meg akkurat nå? Her jeg sitter å kiker meg redd rundt i rommet på leting etter et flyvende hode. Jeg liker ikke den tanken i det hele tatt!

Jeg har alltid vært fascinert (eller fashinert som det også kalles) av det utenomjordiske. Som barn kan jeg huske vi tegnet sirkler på ark, skrev "ja" og "nei", og messet "Ånd, ånd, er du her?" til et glass vi hadde plasser på arket, mens vi satt i bekmørket og holdt hender. Hver eneste gang flyttet glasset seg til ja, og vi satte igang med spørsmålene våre. "Blir jeg gift?", "Blir jeg rik?" og "kommer jeg til å få hest av mamma til bursdag i år?" var gjengangerne. I ettertid har jeg lest om dette og funnet ut at det heter Quija, og at man egentlig skal ofre både blod og mer til ved skjæring i seg selv med en sølvdolk for å få kontakt, og har man først oppnådd kontakt må man for alt i verden ikke finne på å spørre om ting som rikdom, kjærlighet også videre... Gjør man det vil man lett kunne bli besatt av en ond ånd som tar kontroll over kroppen din. Jeg kjenner jeg blir småredd av å tenke på det, i og med at det jækla glasset flyttet seg (og fortalte at jeg skulle bli gift med en fyr med navn Jarle), men jeg har nok en sterke mistanke om at det var søskenbarnet mitt som stod bak hele opplegget. Min mistanke grunner jeg med den gangen glasset plutselig begynte å fly rett i hodet på meg (muligens kastet).

Uansett, er ikke dette skummelt og rart å tenke på? Jeg tror ikke vi er alene i denne verden og jeg har ikke problemer med å tro at det finnes mye mer mellom himmel og jord enn vi tør tenke på. Jeg sverger på at tomta bortenfor nabohuset spøker. Huset som stod der brant ned i høstferien og nå er hele opplegget fjerna, grunnmur og alt, men likevel hører jeg bankelyder oppi det lille skoholtet ved siden av der huset stod. Hva bankinga skal være godt for vet sannelig ikke jeg. Kanskje hjelperen min prøver å fortelle meg at å spille bongotrommer i ly av nattemørket er mitt kall her i livet?

Nei, vet du hva, skal jeg ha sjans til å få en blund på øyet er jeg simpelthen nødt til å se på Lars Monsens sine nrk-sendinger. Igjen.

Ha en spøkefull natt!

Humorblogg

Vår første bloggeroppgave her i 2C ble for få minutter siden utdelt. Det slående temaet "blogging".



Gjennom min tid som aktiv blogger og bloggleser har jeg sett mange forsøk på å skrive banebrytende innlegg om akkurat dette med blogging. Hvorfor blogger bloggeren?

Bloggerne har ofte slått til med nyvinnende setninger som "jeg blogger kun for meg selv" eller "dette er jo dagboka mi da, jeg driter i hva andre måtte mene."

Okei...

Hva er vel vitsen i å blogge da? Jeg ser absolutt ikke et eneste poeng i å bruke bloggen som ei dagbok og rett og slett bli sur hvis noen skulle ha en mening eller noe de vil ytre på det som blir skrevet i bloggen. Jada, bare legg ut om kvisa di, at du er feit, og at du er skikkelig usikker på om Gunnar vil ha deg, for min del, men ikke bli forbanna når jeg sier at problemene dine slettes ikke er noen problemer.


Altså, jeg er vel ikke den som skal brøle høyest når det er snakk om dissing av dagbokblogger, da min egen er en uke-til-ukeoppramsing om hva jeg har gjort, med hvem, og når, kanskje med noen illustrative bilder til, men ingenting gjør med gladere enn at en stakkarslig sjel kommenterer mitt så altfor vanlige liv. Nei, hvis du ikke liker at folk kommenterer bloggen din, så har du misforstått hele poenget.

Når jeg kjører bloggrunden min, er det alltid faste blogger jeg må lese hver dag. Jeg vil si at alle bloggene jeg leser er såkallte dagbokblogger, men tro meg, en god blogger får hva som helst til å bli interessant og morsom lesning. Jeg referer til Linnèa. Ei helt vanlig jente fra Molde som med å fortelle hva hun gjør til daglig har blitt en av de større bloggerne i landet. Jenta skriver med en mørk ironisk tone som treffer meg midt i lattermuskelen og mang en gang har jeg ledd meg ihjel over hennes vittigheter og megetsigende blikk under videobloggene sine.

Skal jeg ta fram en blogg som får meg til å flire som en sjiraff på hasj, må det være godeste Daniel, en bekjentskap fra Aure. Makan til morsomme innlegg om alt fra katter til sanger type "Åååhh, va det duuu, Jesus" skal man lete lenge etter.

I alle fall/iallefall (okei, en gang for alle; kan noen si meg hvordan det skrives?), har jeg kommet frem til at det jeg er mest opptatt av er at en blogg skal være morsom. Innholdsmessig har jeg egentlig ingen krav til en blogg, men jeg krever at jeg skal smile minst en gang når jeg leser bloggen din. Uansett om du skriver et seriøst innlegg om politikk mener jeg at humor er en meget viktig ting å ha med i en blogg. Humor er herlig!

De bloggtypene som det finnest mest av her i verden, er såkallte moteblogger. Jeg følger med et par av de også, men jeg kjenner det begynner å bli nok av de. Jeg synes det er kjempekult med folk meg egen stil som poster et par bilder av antrekket sitt, og jeg digger Go Fug Yourself-jentene men nå begynner jeg og bli rimelig lei av brunkremtrollet med tupert hår, dongeri-tights, hvit lang topp og tilfelig fargerikt smykke. Du ser ut som hver eneste annen kjerring under 20 i dette land, så spar meg! Nei, blogger fulle av kjedelige topper fra Gina Tricot, jakker fra H&M og bukser fra Lee kan du putte et sted der sola ikke skinner, og det ikke er mulighet for oppsett av nett.

Så, la oss som er 18 og over (ja, jeg har bursdag i dag, og jeg trives) skåle for humor og blogg i idyllisk harmoni! Schkal!

Lærerrevy

Den, akk, så kjente videoen fra den berømte Lærerrevyen ved KVT, høsten 08.

Originalen er å finne på karinagjerde.blogg.no.

LARS

Lars Monsen <3

visit: larsana.blogspot.com!